Sykkelrittet

S

Sølv eiker blinker i gyldne stråler

nedover den lange, rene skrånende skråningen

lett å pumpe nå ser det ut til

forbi kulde og falmede bortlagte drømmer,

pedaler gir under den raske dytten

av drevne lemmer og håpet.

Raskere nå på rullende asfaltsvelling

fri for private, tålmodige, ventende helvete.

Nedover den lange, rene skråningen

Mens vi går fort, gliser vi og tuller

kurver fremover, klare i sikte, håper vi.

Vi ler igjen, for høyt nå

for at de andre ikke skal se skrekk,

og skyv pedalene til maks

forbi farlige kurver, trygge og sunne;

hjerter alene vet hva som er sant, og dunker.

Vi flyr gal nå langs jevne mellomrom,

hastighetsgleden på ansiktene våre.

Nedover den lange, rene skråningen

fet asfalt bukker under for voksende varme

kokende tjære under våre flyvende føtter.

Grinless nå og kaldt, takler vi knapt.

Sprekker mange score veien

nå er dyrene omtrent

Noen foran har truffet en padde

Goren er her, goren er der

vinden er i håret vårt,

ingen tid til å spare padden sin siste blending

nå en padde uten omsorg.

Et steinras har slått med dødelig kraft.

Noen syklister blir kastet fra banen.

Nedover skråningen går de skummelt,

hoder og haler og hoder igjen.

Vinden bærer skrik kalde som kniver

opp bakken hvor vi fortsatt løper

uten hensyn til det hurtigere tempoet.

Raskere nå gjennom strødde bergarter

knuser nedover skråningen

øynene plukker av hjul og rammer alle skjevt

sorger for dem så veldig få.

Løpet kjøres, men en gang, og det er ikke gjennomført.

Vi er på bunnen nå,

utpustet, glade, omfavner vi

og høre, rop av glede fra skråningen

fra ivrige jenter og glade gutter.

De har begynt på et nytt løp

nedover den lange, rene skrånende skråningen.

About the author

Add comment

By user

Recent Posts

Recent Comments

Archives

Categories

Meta